Fremhevet

Ambassadørturen November 2019

Jeg har aldri vært i et land hvor det er tydelige begrensinger på personlig frihet og restriksjoner på daglig livsutfoldelse. Jeg kommer fra et demokrati hvor jeg stort sett innenfor fornuftige lover og regler gjør som jeg vil. Jeg har besøkt land som mange kaller politistater, men som turist har det vært lite synlig. Nå skal jeg være en del av Ambassadørturen til Vestbredden og Gaza i regi av Norsk Folkehjelp og Fagforbundet. Jeg er forberedt på lange dager med masse inntrykk. Alt tyder på at det som møter oss er noe helt annet en det vi opplever som turister. Jeg tenker det er modige mennesker som velger å arbeide for demokrati, menneskeverd og involvering i en region hvor krefter aktivt arbeider for segregering, stillstand og undertrykkelse.

De vi skal møte har garantert ting å fortelle oss som kommer til å utfordre mye av det vi tar for gitt i vår egen hverdag. Men dette gleder jeg må å få dele under reisen og når jeg er tilbake.

Det er nå også usikkerhet rundt valget i Israel, samt opptøyer i Beirut. Dette blir også spennende for en jærbu som meg.

Følger du bloggen min så får du med deg alt som jeg deler både før, under og etter turen.

Linker til bloggene til de andre i Vestbredden følget kommer ganske snart : Lynette kan du følge på : https://lynettefroyhov.wordpress.com/

Følger du Cathrines blogg https://palestinatur2014.wordpress.com/ får du med deg inntrykk fra den lille gruppa som skal reise inn til Gaza etter vi alle har vært i Jerusalem.

Enormt organisasjons engasjement.

Igår besøkte vi Union of Palestinian Women’s Committees (UPWC) , som er en organisasjon som organiserer kvinner spesielt. De er også en av Norsk Folkehjelps samarbeidspartnere og som Fagforbundet støtter . De setter opp workshops med temaer som lovverk, FN konvensjoner, BDS, palestinsk historie, bruk av sosiale medier i foreningssarbeid og den palestinske saken, digital kriminalitet og nettvett, kvinnebevegelsen i Palestina, fagforeningshistorie, ledelse og organisering av workshops og foreninger, psykososiale workshops. De har også opplæring i matproduksjon, søm, bedriftsadmistrajon, kommuikasjon og salgstrategi. De lønner lærere men benytter også interne resurser, og fra samarbeidspartere. Det er også mulig for menn å delta i gruppene, men de kan ikke bli medlem. Ca 10 % av deltagerne var menn.

Etter en deilig lunch, samt en introduksjonsrunde snakket jeg og Magne med feltkoordinatorene Nariman og Neidaa.

Vi fagforeningsfolk lurte jo litt på hvordan de organiserer arbeidet sitt. UPWC organiserer seg litt slik som vi kan kjenne igjen fra Fagforbundet.Landsbyene har egne styringskomiteer som består av 7 medlemmer. Hver landsby i en region sender en representant fra styret til general forsamlingen i en region. Denne sender så videre en av disse som valgt til å representere sentralt. Det er ca 4500 medlemmer på Vestbredden og i Gaza. Det var ikke altid lett å verve nye medlemmer. Alle medlemmene jobbet på kooperativer i tillegg til annet arbeid for å finansiere drift og workshop og kurs aktiviteten. Ikke alle har tid og mulighet til dette. I en del områder er konservativt syn en hindring.Men spesielt er det den politiske situasjoenen og effekten av okkupasjon.De har for tiden 3 medlemmer i fengsel for aktiviteter for UPWC, hvorav den ene nå er på 42 dag av en sultestreik. Vi kan jo bare prøve å tenke oss hvordan å bli forfulgt, trakassert og fengslet for å drive fagforeningsarbeid ville være.

Damene som har utdannelse som henholdsvis regnskapsfører, og farmasøyt/sosialarbeider er i tillegg aktive i fagforeningen PGFTU. Så her er det arbeidskapasiteter av høy klasse. Dette er jammen noe vi kan strekke oss etter hjemme.

Ekstreme forhold for barn i Jerusalem.

Ingen lekeplass, ingen lov og orden, gater så smale at man knapt kan kalle dem gater, ingen trygge skoleveier.

Foto :Ingunn Eriksen

Det jeg vil dele med dere idag er litt fra besøket vårt i går til flyktningleiren Shufat som ligger innenfor Jerusalem kommune. Den ble etablert i 1965 på land leid av UNRWA ( FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger i Midtøsten) fra Jordan. Denne leiren er nok ikke så kjent for de fleste. Vi besøkte den sammen med Grassroots Jerusalem. ( se grassrootsalquds.net for mer info)

Israel har annektert Jerusalem og har ansvar for alle innbyggerne. Det er en enorm forskjell på hvordan Jerusalem kommune behandler jødiske kvartaler og bosettinger sett opp mot de palestinske bydelene. Shufat leiren er idag underlagt Jerusalem kommune, som da etter folkretten har ansvar for alle innbyggernes behov.

De som bor i leiren er kanskje litt mer heldig stilt enn palestinerne på Vestbredden da de har det som kalles Jerusalem ID, og dermed kan reise inn og ut av området som andre innbyggere av Jerusalem. Men leiren bærer preg av at det er lite styring og struktur; og det er lite håndhevelse av lov og orden fra Jerusalem sin side, de skriver helst kun ut parkeringsbøter.

Det er 11000 registrerte flyktinger i leiren; men Grassroots Jerusalem rapporterer at lokale anslag er opp imot 25000 mennesker som holder til her. Leiren med omliggende nabolag er pa ca. 2 kvadratkilometer.

Det vil si at det bor ekstemt mye mennesker tett inn pa hverandre.

Inni en sånn leir lever det naturlig nok mange barn, så vi besøkte «Palestinian Child Center Shu’ fat Camp Jerusalem»

Dette senteret ble startet i 2002; og har mange varierte aktiviteter for barn mellom 6 og 16 ar. Hver dag er det innom ca 150 barn som får leksehjelp; musikk; sportsaktiviteter og mye annet. Hensikten er å gi barna et fristed som vil være med på å redusere psykisk stress og omgjøre negativ energi til noe positivt.

De voksne på senteret jobber tett sammen med UNRWA-skolen.

På dette besøket traff vi Hammoud Hammond som presenterte stedet for oss. Han hadde vokst opp i leiren selv; og hadde egentlig flyttet ut derfra. Men kom tilbake da alle søsknene giftet seg slik at foreldrene trengte ham. Han driver med hiphop og musikkproduksjon; og har tatt med seg dette inn på barnesenteret hvor de hadde et musikkstudio.

Thorsten Daanhardt til venstre, Hammoud Hammondhelt til høyre
 

Han ønsker å være her så lenge som han kan gjøre en forskjell; » Byen forandrer ikke meg; jeg forandrer byen» sa han.

Under hele rundturen i leiren var det tydelig at alle kjente ham og han brydde seg om alle, spesielt de unge. Han sa at det er økende utfordringer i leiren med rus, gjenger og våpen. Barnesenteret skjermer barna og gir dem positive opplevelser.

Foto : Ingunn Eriksen

Når jeg spurte hans kollega Thorsten Daanhardt hvor mange barn som en kunne anta var i leiren, sa han de som kom til senteret bare er noen prosenter av som av de som kunne vært her. Det er regnet at 60 prosent er under 18 i leiren.

Så jeg opplever det er behovet for alternativer til de trange gatene her enormt.